Uwaga: Listen to this

2006-03-13T09:06:00.000-08:00

2006-03-13T08:59:00.000-08:00

Uwaga: Listen to this
http://www.perfectpop.no/

Compromateria (T.E Lund)

2006-02-03T16:06:00.000-08:00

Hardback

NOK 200,-

Few ex left...

For sale: 92 61 50 84

Tanketanker

2005-11-23T14:47:00.000-08:00

TANKETANKER (S Caspersen)

Det er vanskelig å komme inn i tankene mine, tenker jeg. Det er så mange distraksjoner og sidespor som egentlig ikke er tanker, men snarere tankeforstyrrende elementer. Rester fra virkeligheten, som må bearbeides, omformes, eltes, knas og til slutt knuses, for så å komme ut som tanker eller assosiasjoner, som i sin tur blir til drømmer, tenker jeg..Eller drømmer jeg? Hvis jeg tenker at jeg drømmer , da tenker jeg i allefall, tenkte jeg.
Og siden, nå, blir det vanskelig å komme seg ut igjen. Våkne opp. Men jeg vil ikke ut jeg vil være der. her, i det tenkte. Men hvordan kan man bli i tanken, tenkte jeg. Se den, føle på den, observere og samtidig beskrive den. Gjengi den rene tanken. Er tanken en setning, eller hva? Ja det kan den vel være tenker jeg ,hvorfor ikke? Men man kan jo ikke se selve setningen inne i hodet,som en tanke, slik den kommer frem på papiret i det man skriver den, før den kommer ned på papiret. Kan man det da? Ta for eksempel formuleringen; jeg tenkte jeg skulle gå på kino i kveld. Det er greit nok å tenke seg dette utsagnet som en setning inne i hodet , eller mening, men prøv å tenk på den som om du ikke hadde lest den. Tenk den som en egen tanke. Tenk selv. Det blir umulig. Spesiellt hvis du ikke har tenkt deg på kino i kveld. Eller den kvelden. Tenkte vedkommende å gå på kino? Spasere eller ta sykkelen? Var det en avledningsmanøver, at han skulle noe helt annet, eller hadde han faktisk lyst til å gå på kino. Kanskje det var en person vedkommende ville gjøre seg interessant overfor? Eller at han ikke egentlig var interessert å gå på kino, men heller finne på noe annet? Eller at personen som uttalte dette hadde tenkt å gå på kino på et tidligere tidspunkt av dagen og at “tenkte” var et “glemt” stadium. Det blir mange tanker. Nei tanken er vanskelig å forstå. Den er som en sleip ål som snor seg ut av hendene dine så snart du tror du har fanget den. Den har sterk overlevelsesevne. Eller roter jeg nå ? Kan hende jeg bare ser distraksjonene og demed tror at de er tanker?” For distraksjoner er vel ikke tanker? Eller for å si det på en annen måte er distrakjon=tanke? Det er klart at når du er distrahert så lever du ikke så mye og intenst (?) som når du tenker. Ja nå TENKTE jeg, tenkte jeg. Var det fordi jeg plutselig kom til å falle ut av den første tanken eller tanketråden og over i en ny at jeg ble bevisst at jeg tenkte og så siden,nå, skrev det ned?
Nei bevisstheten om det at man tenker ,når man tenker, lar seg simpelthen ikke beskrive. Det går alså ikke an å bevise at man tenker ved å beskrive det man tenker. Tenkte . Da er det like greit å velte ut av seg en hel haug med beskrivelser, tankebeskrivelser, assosiasjossetninger,drømmetankebeskrivelser og tankedistraksjonsassosiasjoner da. Som en stor masse som tyter ut mellom tanke og setning..Som blåbærgraut i tyttebærtida. En strøm av bevissthet. Men med en gang du begynner på den leia der, kan det komme ut mange tanker, eller setninger, du ikke kan stå inne for, eller stod inne for før du begynnte skrivinga eller pratinga. Det er i grunnen skrivinga som ødelegger for tenkinga. Tenkinga er grei den. Det er lett å tenke, sånn helt isolert. Men å skrive og tenke samtidig er neimen ikke så enkelt. Og da mener jeg samtidig i betydningen parallellt. Bokstavene stables og systematiseres. Bok stav. Staver som står stablet inne i boka, og leseren tyder stavene på sin måte. En stav bok. Men mens du sitter der og skriver kommer plutselig tankene i veien for skrivinga, det stopper opp. Som blåbærgrauten i magan.
Det er klart at det ligger en gigantisk mengde med tanker bak de bøkene som allerede er skrevet. Det veit vi jo liksom. For det første de tankene forfatteren hadde før han begynnte skrivinga. Siden de tankene han gjorde seg mens han holdt på med boka, når han ikke skreiv sånn direkte, men da han nettopp var i ferd med å sette bokstavene ned på papiret . Sånn rett før han hadde formulert setningen inne i seg. Så etterpå, da setningen var skrevet, og han fornøyd kunne se på den med kritisk blikk og tilfredshet, gjorde han seg nok også en tanke eller to. Og så foran, etter, om og til hvert kapittel, hvert avsnitt, for hver bok. Men var det egentlig tanker ? Det han endte opp med å skrive ned til slutt, mener jeg. Reine tanker? Eller bare forsøk på tankebeskrivelse? Vi leser ei bok og så tenker vi at dette tenker alså forfatteren. Men han gjør ikke det. Nei. Ikke på samme måte som vi. Ikke på vilkår. Den boka vi leser er ferdigtenkt så å si den, ikke uttenkt på forhånd, men fordøyd sånn reint tankemessig. Av mange. Det som kommer ned på papiret er i beste fall forøk på å beskrive sine innerste tanker, og i værste fall omgitt av så mange distraksjonstankeassosiasjoner at det får leseren til selv å tenke, og da er vi i gang. Hva tenker du på da? Som sitter der, eller ligger og flytter øynene dine nedover sidene og bortover linjene mine, mens du kjenner deg usigelig trøtt og sannsynligvis ikke tenker i det hele tatt. Du tenker nok iallefall ikke det same som det jeg tenker på nå. Jeg skriver anmeldelsen i morra jeg, tenker du, tenker jeg . Nei ikke “tenker jeg”. Slutt å tenke. Er det rart det fins mange frustrerte forfattere og lesere? Etterhvert kan det bli mer interessant å forestille seg hva de innerste tankene våre er. De tankene du har, men som du ikke greier å beskrive presist nok. Eller egentlig aldri kan beskrive i det hele tatt Det er klart man kan bruke kjeften til å uttrykke og utfylle noen av de tomrommene som oppstår mellom tanke og skrift, ved å gjøre opptak av det du sier mens du skriver, men det blir allikevel den samma grauten. Så hva er da vitsen med å skrive noe som helst når man allikevel ikke vil bli forstått på den måten man egentlig hadde tenkt og ønsket? Man blir jo forstått så klart. Men aldri på den måten man vil at andre skal forstå, slik at man ikke behøver hele tiden å ha den følelsen av hele tiden å være alene med tankene sine. Det å skrive eller beskrive er bedragersk. Man blir ikke forstått. Nei i stedet blir man kanskje misforstått. Utskjellt. Han hadde kanskje skrevet noe satirisk, alvorlige saker, som ble oppfatta mosomt og underholdende. Ikke morsomt i det hele tatt.Nei ikke morsomt.Ikke, ikke ikke ,nei.
Det jeg mener er ikke så viktig, men det jeg tenker sånn innerst inne derimot,det er tanker det.Innerst inne,der er tankene reine og urørte av beskrivelsene. De er rå og uten navn. De er som lyn som blir borte idet du ser dem. For du ser dem. Som bilder. De farer igjennom deg. Nå.i de…t…teøye blikk, for eksempel. Jeg veit ikke hva det var du tenkte på, men jeg så bare for meg , i et tiendels sekund, en mann i rullestol på vei opp Kilimanjaro med tjue hjelpere rundt seg, og disse hjelperne så ut som om de var med på noe viktig tenkte jeg. Her er jo “så ut som om de var med på noe viktig” nøkkelen. Og det var jo” så ut som” jeg anså som min tanke, mens det jeg så først, sånn egentlig, i et tiendels sekund, før jeg skrev ned det jeg trodde var “tanken” ,var et konkret bilde jeg hadde sett i avisen tidligere den dagen. Det var alså ikke en tanke, men mange.Men jeg oppfatta det som en tanke sånn helt til å begynne med. Det var det jeg tenkte, hørte vi jo for litt siden. Men “tenkte” jeg det sånn egentlig? Jeg begynner å tro at en tanke alltid er ledsaget av et bilde. Dette med at disse hjelperne “så ut som” de var med på noe viktig blir viktigst nå. Det måtte ha vært endel informasjon i dette bildet som jeg ennå ikke har informert om, siden jeg så frekkt kalte det for “min tanke”. Det “så ut som om de var med på noe viktig”, ble det sagt. Hvordan kunne jeg “ se” dette? Det fotografiet jeg hadde sett i avisen,var et bilde av denne mannen i rullestolen omgitt av disse “hjelperne”. Noen av dem hadde fotoapparater rundt halsen og det var også et filmteam som så ut som om de var fra et eller annet TV selskap, mens andre hadde store ryggsekker og kikkerter. Det var dette jeg gav ordet viktig. Men egentlig var det noe mer enn det med TV selskapet og kikkertene som gjorde at jeg brukte ordet viktig. For det er klart det er “viktig” med kikkert når du skal på fjellet ! Vi kan vel også si at det på en eller annen måte er “viktig” å filme en mann som skal til toppen av et fjell i rullestol. Men det var jo ikke det jeg mente når jeg brukte ordet viktig. Det var mer av generell art. Og ironisk. Det er liksom litt vanskelig nå. Det må være distraksjoner tenker jeg, Distraksjonene omgir meg, svøper meg inn i distraksjonsbeskrivelser.
Jeg må ikke skrive “ tenkte jeg”, tenkte jeg. Det må det bli en slutt på. Jeg må holde fast på en tanke og så, siden, nå med få eller med mange ord beskrive tanken slik jeg husker den. Da er jeg og deved også vi og du hvis dere ønsker, tilbake til samme tanke, den opprinnelige tanken, nemlig den at vi gjerne vil være i samme tanke. Tenke det samme hver for oss så og si. Mange tenker at dette er noe alle tenker, hver for seg. Et mentalt usagt fellesskap. Her er det mange fallgruber både for meg og deg.
Vi tenker oss at det hele går ut på at alle blir en del av felles tanken. ”Oss” er da vi som står på hver vår side av teksten. Dere står her og vi står der. Vi kan jo for moroskyld “ vinke” til hverandre og derved “ late som” teksten ikke er der. Greit nok. Men det finnes en mulighet for at dere tenkte på noe annet enn oss akkurat i det det ble vinket. Kanhende dere tenkte at det var jo morsomt å stå her å vinke til en tanke, mens vi tenkte at det blir nok lenge til neste gang vi står her og vinker til et oss. Hvordan kan vi vite dette?
Tanken kan ikke sies å eksistere. Alene. Som èn tanke. Den må ha et eller annet hengt ved seg. Uten det er tanken bare et ord. Ingenting annet. Et ord. Tanke. Ikke engang en tanke, kan man skrive før det blir mistenkelig. Okei. Jeg prøver den. En tanke. Ikke gi slipp på den. Nå skriver jeg den en gang til: En tanke. Kjenn etter nå. Grip den. Begrip den. Nei jeg må melde pass.det blir for dumt. Tanken finnes ikke. Ikke i teksten. Kun i ditt eget hode, som en fattig trøst på eksistensens brødskive. Men tankene da , de må jo finnes? Folk har jo tenkt de utroligste tanker i uminnelige tider. Det veit vi jo. Energi er masse ganger lysets hastighet i annen potens. Denne formelen ble først utredet som tall og siden, for eksempel nå, som bokstaver. Det er kanskje lettere å tenke med tall fordi de ikke rører ved følelsene. For det er jo også en nokså kjent sak at følelsene roter til tankene. Men sånn reint logisk er jo tall kun tall. Men hører du etter er jo tall også lyder og deved også bokstaver .En, to, potens, grader, paranteser. etc. Tallene er alså en slags lydforenkling, eller mer en forenkling av ord. Femti er jo mer enn 50 hvis du teller tegn. To er like mye som 2. Tre = 3. Selv om det egentlig er like mye. Så klart en million er en million enten det er tall eller bokstaver. Men tar man et litt vanskeligere regnestykke og bruker bokstaver i stedet for tall blir det nok kanskje litt verre. La oss ta et fiktivt regnestykke. Kvadratroten av treogtyve i tredje potens minus parentes a i annen potens minus b i annen potens parantes slutt er lik kavdratroten av c i nte potens. Svaret blir da at man kan stryke roten to ganger og minusen det samme,alså to ganger, pluss at annepotensen blir utjevnet c blir minus ab i nte potens er sekstiskskommafirehundreogtrettitre og en uendelig rekke med desimaler etterpå. Men det er ikke sikkert at det er vanskeligere, bare litt annerledes. Vi kan vel ut fra dette si at tall og bokstaver er likeverdige.når det kommer til det å tenke. Legger man sammen to fakta oppstår det tankevirksomhet. Har man et fakta har man kun et fakta og alså ingen tankevirksomhet. Men det trengs ikke faka heller,det kan godt være oppspinn,bare det er flere opplysninger. Informasjon. Den som tenker må være informert.om minst en ting og opplyst om en annen for at tenkeapparatet skal fungere. Det må være to poler, som tanken kan bevege seg i mellom. Tanken må være i bevegelse. Men skrevet ned er den jo stille.Unntaket må være når det nedskrevne er på et ark eller lignende, som i seg selv er i bevegelse. En bok som blir båret langs en vei av en person kan sies å ha tanken i seg fordi personen og derved også sktiften er i bevegelse, men hvis personen som bærer skriften stopper opp og prater med en annen person, da har ikke skriften noen tankemessig betydning lenger. Har den vel? Og hvis vedkommende mister boka uten å merke det, blir boka liggende død på bakken. Tankedød. Først når eieren kommer hjem merker han at boka er borte og begynner så å tenke på hvor han har lagt den igjen. Ja eller reflekterer da. Han tenker jo ikke da . Skal vedde på at han sikkert kanskje tenkte på noe, og da mener jeg TENKTE på noe i det øyeblikket han mista boka, stakkar. Det er jo nokså vanlig at når du tenker på en ting glemmer du lett det du holdt på med før den andre tankerekka startet. For det var jo synd på skriften som lå igjen der oppe på snaufjellet, uten en tanke. Og kom det en eller annen forbi og fant boka kunne det jo hende denne sistnevnte stakkaren tok den andre stakkaren, han som glemte boka si, med seg på et opplesningsseminar eller no, og gav den nytt liv så og si. Kanskje de kunne kompromitere hverandre. Få hverandre på bedre tanker. Skriften i boka sa til mannen som fant seg at den egentlig ikke var noe imponert over at han tok turen til toppen, selv om han hadde rullestol. Han burde ha gått,eller rulla da, på egenhånd, mente den. Det hadde vært imponerende det. Rullestolbrukeren var faktisk enig i dette. Han begynnte å tenke over det boka sa til ham og dagen etter stod det kanskje i avisen at “rullestolmannen kom på bedre tanker”. Men jeg leste ikke avisen den dagen, dvs dagen etter, så jeg kan ikke vite helt sikkert om dette faktisk skjedde denne dagen. Alså dette med at avisene muligens skrev noe slikt. Det var jo dessuten mer imponerende å snu: Nå. Uten rullestol. Bare gå ned igjen. Men hva ville alle de andre gjøre? Filmfolka. Journalistene, og resten av hurven ? De hadde jo ikke,på det tidspunktet, lest boka så de måtte jo da fatte beslutningene helt på egenhånd de da? Her er det ting vi ennå ikke veit, tenkte teksten. Hva om vi spør forfatteren sa teksten til mannen som tidligere i boka satt i rullestol. Ja,jo vi kan jo spørre dem sjøl de står jo rett her borte,sa mannen som nå sannsynligvis ikke satt i rullestol lenger.

Tankefølelser

Er det så sikkert dette da at tanker og følelser er adskilt. At når du føler så tenker du ikke, og omvendt? Jeg har nemlig på følelsen at tanker også er følelser. Og når jeg tenker etter så synes jeg det stemmer. Jeg vil at det skal være sånn. Er intellektet et resultat av følelsene mon tro? Når vi var babyer så tenkte vi ikke så grådig mye, gjorde vi vel? Eller har vi rett og slett glemt hvordan vi tenkte den gangen da vi var babyer, at babyer tenker, ja eller føler da? Du kan visstnok måle nokså høy hjerneaktivitet hos babyer, har jeg hørt. Og når en voksen får kontakt med en baby skjer det noe rart. Den voksne blir fyllt opp av noe et eller annet følerigreier, jeg veit ikke helt hva det er, men det ligner på en slags lykke, noe vi vanligvis tillegger følelser. Eller for å si det på en annen måte,vi begynner å tenke på en annen måte, på en måte. Babyer er jaggu spesielle gitt, de sier liksom ingenting og så samtidig sier dem mer enn nok, om du skjønner hva jeg mener.

Listen to this

2005-11-23T11:13:00.000-08:00

To get a good start in your life listen to The Tables